Sliten av å slite

Der har kommet tilbake.
Det tunge slitsomme deprimerende som ligger på skuldra mine og presser meg ned. Jeg sliter masse med skole. Sliter med å få med meg hva lydene som kommer ut av lærerens munn betyr.

Jeg har lyst til å grine høyt når jeg tenker på at jeg ikke får det til og at jeg ser på karakterene mine hvor dum jeg er.
Hvorfor er det sånn at mange andre bare trenger å høre orda en gang, og deretter skjønne det?
Hvordan lærer jeg meg å kunne bare sette meg ned og skrive?
Jeg liker ikke å bli banka av mine egene tanker og føleser. Og det jeg liker minst er at jeg ikke klarer å rømme fra de. De er alltid der, som en mørk skygge.



De siste nettene har jeg brå våknet flere ganger, på grunn av vonde drømmer. Samme følesen av og våktne med et hjerte som dunker utrolig fort. Tankene som ikke lar meg sove på lenge. Der er de igjen, tankene. De hjemsøker meg.

Jeg er sliten, la meg bli utvilt.